Kongsbakkedommen

lover, dommer, larvik, vestfold, strandsone

Last ned dommen i PDF her kongsbakkedommen2008.pdf

NORGES HØYESTERETT

Den 4. juni 2008 avsa Høyesterett dom i

HR-2008-00981-A, (sak nr. 2008/71), sivil sak, anke,

Erik P. Collett

Johan Wilhelm Collett

Lucie Marie Collett

Anna Christine Collett

John Chr. Collett

Emilia Johanna Collett

Isak Rørtveit Collett

Rebekka Marie Rørtveit Collett

(advokat Helge Skaaraas)

mot

Staten v/Miljøverndepartementet

(Regjeringsadvokaten

v/advokat Espen Bjerkvoll – til prøve)

STEMMEGIVNING:

(1) Dommer Endresen: Saken gjelder tvist om gyldigheten av pålegg om fjerning av en port

ved hovedatkomsten til en større fritidseiendom i Larvik kommune. Det omtvistede

vedtak er truffet av Fylkesmannen i Vestfold i medhold av friluftsloven § 40 jf. § 13.

Fylkesmannen fant at allmennhetens ferdselsinteresser i utmark måtte veie tyngre enn

grunneiers interesse av å ha porten stående.

(2) Eierne av den berørte eiendom, Erik P. Collett mfl., reiste sak for domstolene for å få

fylkesmannens vedtak kjent ugyldig, og Larvik tingrett avsa den 12. desember 2006 dom

med slik domsslutning:

”1.

Vedtak av Fylkesmannen i Vestfold av 19. januar 2006 kjennes ugyldig.2

2.

(3)

Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens

forkynnelse å betale saksomkostninger til eierne av Kongsbakke med

kr 152 802 – kroneretthundreogfemtitotusenåttehundreogto 00/100 med

tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”

Tingrettens dom ble påanket av staten v/Miljøverndepartementet, og Agder lagmannsrett

avsa den 1. oktober 2007 dom med slik domsslutning:

”1.

2.

Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.”

(4) Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens idet en av dommerne stemte for å forkaste

anken.

(5) Erik P. Collett mfl. har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil

rettsanvendelse. Saken står for Høyesterett i det vesentligste i samme stilling som for de

tidligere instanser. De ankende parter har imidlertid frafalt en tidligere anførsel om at

pålegget om fjerning av porten representerer en uhjemlet omgjøring av tidligere

godkjennelse fra friluftsmyndighetenes side.

(6) Saken gjelder anvendelsen av rettslige standarder, og for å muliggjøre en prøving av

lagmannsrettens rettsanvendelse, har partene fremlagt et omfattende kart- og

billedmateriale. Det er også vist en videofilm som viser både stisystemet fra porten, forbi

to av hyttene, og ned til sjøen, samt de alternative atkomster til Kongsbakkeodden.

Partene er, bortsett fra spørsmålet om standarden på de alternative atkomster, enige om at

de tidligere retter har gitt en adekvat fremstilling av de faktiske omstendigheter i saken.

(7) Før jeg refererer partenes anførsler, vil jeg gi en nærmere beskrivelse av de faktiske

forhold på eiendommen.

(8) Den aktuelle eiendommen Kongsbakke ligger ytterst på Eftang i den østlige delen av

Larvik (tidligere Tjølling) kommune. Eiendommen er på ca. 67 da. Kongsbakkeodden er

en vesentlig del av eiendommen, som imidlertid også omfatter et innenforliggende ikke

ubetydelig areal. Selve odden er sterkt kupert med koller og svaberg med mindre

vegetasjon, mens det på de indre delene av eiendommen er tettere vegetasjon.

(9) På den indre delen av eiendommen ligger 3 hytteenheter tilhørende familien Collett. Den

opprinnelige hovedhytten, A, ligger i nord ved hovedadkomsten til eiendommen. 50–60

meter sydøst for A ligger bruksenheten C som består av 2 bygninger; den ene med stue og

kjøkken og den andre med enhetens soverom. Det er i tillegg ytterligere en bruksenhet på

eiendommen. Denne ligger vest for A og er ikke direkte berørt av den aktuelle tvisten.

(10) Eiendommen Kongsbakke ble ervervet av de nåværende eieres morfar/oldefar i 1934. De

nåværende eierne av Kongsbakke overtok eiendommen i 2005. Opprinnelig var

eiendommen bebygget bare med hovedhytten. Hytte C ble bygget i 1957 og annekset til

denne ble oppført i 1982. Også bruksenheten i vest som ble bygget i 1990, disponeres

fortsatt av familien.

(11) Den aktuelle porten ble først satt opp i 1934. I 1980 ble den flyttet noen meter inn på

eiendommen, for å gi plass til en sti ned til sjøen på utsiden av porten.3

(12) Partene synes å være enige om, og jeg legger til grunn at fjerning av porten ved

hovedatkomsten til eiendommen, vil føre til ikke ubetydelig offentlig ferdsel ned til sjøen

på eksisterende stier som passerer mellom bruksenhetene A og C. Fra der porten i dag

står, er det disse stiene som fører mest direkte til stranden.

(13) Eiendommen Kongsbakke grenser i nordøst til en annen hytteeeindom, Andebakke, og i

vest til Ølbergholmen som er i delvis kommunalt eie, og er et større offentlig friområde.

Til dette området er det tilrettelagt atkomstvei fra offentlig parkeringsplass.

(14) I 1980 ble det inngått avtale mellom Tjølling kommune og Kirsti Collett. Avtalen ga

kommunen tillatelse til opparbeidelse av gangstier, til å sette opp søppelstativer og toalett

samt til visse andre praktiske tiltak. I vår sak er det imidlertid av særlig interesse at

avtalen ”avklarte” hvilke deler av eiendommen som skulle stilles til disposisjon som

friområde, og hva som skulle reserveres for familien Collett. Avtalen inneholdt den

følgende bestemmelse:

”Den del av eiendommen ”Kongsbakke” som på vedlagte kart er merket med grønn

farge stilles til disposisjon som friluftsområde. Den resterende del av eiendommen

(merket med gul farge) og bruk av brønnen ved naustet/hytta reserveres familien

Collett. Grensene kan markeres med gjerde eller beplantning. Markeringen skal

godkjennes av friluftsnemnda som også bekoster oppsettingen. Vedlikehold av

markeringen bekostes av familien Collett.”

(15) På det kartutsnitt som fulgte som vedlegg til avtalen, er det areal som var til eksklusiv

bruk, angitt som ”Innmark Hyttetomt”.

(16) Avtalen ble gjort gjeldende for 10 år, men fortsatte for ytterligere 10 år da den ikke ble

sagt opp av noen av partene.

(17) I 1998 tok familien Collett opp spørsmålet om forlengelse av avtalen. Kommunen inntok

imidlertid nå det standpunkt at den ikke ønsket en forlengelse av avtalen. Kommunen fant

at rettighetene og atferdsreglene var tilstrekklig ivaretatt gjennom lovbestemmelsene i

friluftsloven og andre lover.

(18) Larvik kommune har gjennomført ”Strandsoneprosjektet i Larvik 2004-2005” med formål

bl.a. å bedre tilgangen til utmarksarealene i strandsonen for allmennheten. Bedring av

tilgjengeligheten av Kongsbakkeodden ble i prosjektet ansett å være en prioritert

oppgave. Som en del av oppfølgingen av konklusjonene i prosjektet, tok kommunen

kontakt med eierne av Kongsbakke sommeren 2005 med sikte på å få fjernet den

omtvistede porten ved hovedatkomsten samt et par gjerdestrekninger. Grunneierne

aksepterte at gjerdene skulle fjernes, men motsatte seg fjerning av porten. Kommunen

fattet deretter vedtak i medhold av friluftsloven hvor eieren ble pålagt å fjerne porten.

Eierne av Kongsbakke påklaget vedtaket til Fylkesmannen i Vestfold. Fylkesmannen

opprettholdt pålegget ved vedtak 19.01.06.

(19) Den aktuelle porten har gjennomgående bare vært montert i den del av året hyttene har

vært i bruk. Denne atkomsten og stiene mot sjøen forbi hyttene A og C, har i de perioder

hvor porten har vært montert, siden den ble satt opp i det alt vesentlige kun blitt benyttet

av grunneierne med familie og gjester. Atkomstveien går på innsiden av porten først

gjennom småskog, før den etter ca. 20–30 m kommer til et mer åpent område som4

hytteenhetene benytter som parkeringsplass. Fra parkeringsområdet løper en stitrasé, også

kalt hovedstien, langs hytten A og opparbeidet mark foran denne. Minsteavstanden

mellom hytta og stien er målt til 12,8 m. Langs stien er det, i det hytten A passeres, en del

vegetasjon i form av trær og busker som i stor grad skjermer for innsyn. Ca. 10 meter

lenger ned løper stien ut i et åpent parti som er en del av en større gresslette foran hytten.

Avstanden fra hytten til der hvor dette partiet begynner er ca. 15–16 m i diagonal retning.

(20) Hovedstien fortsetter videre ned mot stranden. Den passerer bygningene i hytteenhet C i

en avstand av henholdsvis ca. 27 m og ca. 30 m. Disse ligger for øvrig oppe på en mindre

kolle. Høydeforskjellen mellom stien og den opprinnelige hytten er ca. 4 m, mens

høydeforskjellen til den nordligste bygningen, annekset, er ca. 1,5 m.

(21) Fra parkeringsområdet går det i tillegg til hovedstien en annen noe mindre sti nedover i

området. Denne går l0–12 m lenger øst gjennom et parti med småskog og fører frem til

ankomstpartiet foran hytteenheten C. I det nederste litt mer åpne partiet foran

hytteenheten C, fører en utløper fra stien vestover og går sammen med hovedstien.

Avstanden fra denne østligste stien til den nærmeste av bygningene i hytteenheten C er på

det minste ca.18 m med en nivåforskjell på ca. 1,5 m.

(22) Slik eiendommen er arrondert, vil de som benytter stien få mer enn bare et øyeblikks

innsyn idet stien går langs gressplenen foran hytte A. Særlig når gående kommer opp

stien fra sjøen, vil de komme opp mot hytte A, som med sitt uteareal åpner seg mot sjøen

nettopp der stien kommer opp.

(23) Fra stranden nedenfor hytteenhetene, går det sti videre ut til selve Kongsbakkeodden.

Disse områdene er ubestridt utmark og åpne for allmennheten. Området er allerede i dag

tilgjengelig ikke bare fra sjøen, men ved to alternative opparbeidede stier. Den ene stien

går fra den omtvistede porten og ned til strandkanten i øst og langs denne fram til

stranden nedenfor hyttene. Det går dessuten en sti fra atkomstveien til Ølbergholmen og

ned til den samme stranden. Disse stienes beskaffenhet har vært omtvistet for Høyesterett,

og jeg kommer tilbake til dette når jeg skal redegjøre for mitt syn på saken.

(24) Avstanden mellom hyttene A og C er som nevnt 50–60 meter. Området mellom hyttene er

i det vesentligste åpent lende selv om det også er atskillig vegetasjon. Hytte A og

annekset til C vender begge ut mot dette mer åpne terrenget. Det er interne stier som

bidrar til å gi området et preg av fellesområde for de to hytteenhetene.

(25) Sakens parter har på sentrale punkter et sammenfallende syn på forståelsen av hva som

følger av Høyesteretts dommer i Rt. 1998 side 1164, Rt. 2005 side 805 og Rt. 2007

side 102, og den rettslige regulering av ferdselsretten forøvrig, og jeg har funnet det

hensiktsmessig kort å angi dette felles grunnlag for anførslene, før jeg gjengir disse.

(26) I 1996 fikk friluftsloven tilføyet en formålsbestemmelse som lovens § 1. Denne

formålsbestemmelsen vil få betydningen for forståelsen av lovens øvrige bestemmelser.

Det følger videre av vedtakelsen av formålsbestemmelsen og den begrunnelse som ble

gitt i den forbindelse, at det er rom for en dynamisk rettsutvikling på dette rettsfeltet også

uten ytterligere medvirkning fra lovgivers side.

(27) De tilgjengelige strandområder er over tid blitt betydelig redusert samtidig som stadig

flere har tid og anledning til å bruke områdene. Dette får den betydning at grunneiere som5

bygger i strandsonen må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som

gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre.

(28) Det følger av § 1a at innmark i tillegg til hustomt og andre særlig angitte områder, også

omfatter ”liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for

eier eller bruker”. Bestemmelsen refereres gjerne til som ”sekkebestemmelsen”. Det

følger av utilbørlighetskravet at det må stilles høye krav for at noe med hjemmel i denne

bestemmelsen skal kunne rubriseres som innmark. Det er etablert en streng norm slik at

det må kreves atskillig for at et areal skal bli godtatt til eksklusiv rådighet.

(29) Allmennhetens ferdselsrett er ikke begrenset til særlige områder der det er spesielle

behov. Bestemmelsen om fri ferdsel i utmark er generell, og alternative måter å komme

seg frem på, vil være en verdi i seg selv. Manglende utøvelse av ferdselsretten fører ikke

til at den faller bort.

(30) De ankende parter, Erik P. Collett mfl., har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende:

(31) Det aktuelle området mellom hyttene A og C må anses som ”hustomt”, men det kan være

en smakssak om deler av arealet i stedet anses å være innmark i kraft av

sekkebestemmelsen. Det er av avgjørende betydning i relasjon til forståelsen av begge

alternativer at familien har etablert en sterk privat bruksmessig tilknytning til arealet,

samtidig som allmennhetens behov er fullgodt sikret ved de etablerte likeverdige

alternative stier som fører til stranden og til Kongsbakkeodden. Det er klart at det ved den

interesseavveining som § 1a gir anvisning på, både må tas hensyn til hvor stort

allmennhetens behov er, og ulempene for grunneier.

(32) Ved vurderingen etter § 1a må det hensyntas at familien Collett i hele eierperioden fra den

meget betydelige strandeiendom ble ervervet i 1934, har valgt å forvalte eiendommen på

en måte som ikke bare tilfredsstiller datidens krav, men også dagens. Hovedhytten ble

trukket godt tilbake fra sjøen slik at den ikke i noen retning har en mindre avstand til

sjøen enn 100 meter. Det har vært et utstrakt samarbeid med kommunen om

tilretteleggelse for friluftsliv, og familien har i en årrekke eksklusivt disponert det aktuelle

arealet i henhold til avtale med kommunen.

(33) Familien vil under enhver omstendighet ha rett til å ha porten stående i medhold av lovens

§ 13. Portens nåværende plassering er valgt i samråd med kommunen, og familien må ha

en berettiget interesse i å hindre at allmennheten sluses inn i det området som er blitt

”privatisert” ved avtale med kommunen. Slik området er arrondert vil slik ferdsel

uvegerlig også skje på areal som uomtvistet er innmark etter friluftsloven.

(34) De ankende parter har nedlagt slik påstand:

”1.

2.

(35)

Vedtak fattet av Fylkesmannen i Vestfold 19. januar 2006 kjennes ugyldig.

Staten ved Miljøverndepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til

eierne av Kongsbakke for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.”

Ankemotparten, staten v/Miljøverndepartementet, har som allerede påpekt, vist til de

etablerte generelle prinsipper. Staten henholder seg videre til lagmannsrettens dom, som

med forbehold for relevansen av de alternative stier og deres beskaffenhet, hevdes å være

riktig både i resultat og begrunnelse. Staten har for øvrig i det vesentligste anført:6

(36) Tolkingen av begrepet ”hustomt” må baseres på objektive faktiske karakteristika ved den

aktuelle eiendom. Grensen kan konkret være vanskelig å trekke, men det er ikke ved

vurderingen adgang til å trekke inn allmennhetens eventuelle manglende behov for å

benytte eiendommen. I vårt tilfelle er det aktuelle areal så stort at det allerede av den

grunn ikke kan anses som hustomt.

(37) Heller ikke ved tolkingen av sekkebestemmelsen, annet ”liknende område”, er det rom for

å trekke inn mangel på behov for allmennheten. Lovtekst og lovforarbeider gir anvisning

på en vurdering av ulempene for grunneier, ikke av nytten for allmennheten. Dette ble

lagt til grunn i Rt. 1998 side 1164, Furumoasaken, som også gjaldt ferdselsrett. At det var

tilgang til ferdsel i andre områder i nabolaget, var ikke et relevant argument ved

avgrensningen mellom innmark og utmark. Uttalelsen i Hvalersaken, Rt. 2005 side 805,

må forstås slik at relevansen av de alternative stier, var at disse kunne begrense ulempen

for grunneier. Subsidiært gjøres det gjeldende at det som anføres om de alternative stier i

relasjon til § 13, må hensyntas også ved vurderingen av sekkebestemmelsen.

(38) Til vurderingen etter sekkebestemmelsen fremheves særskilt at verken eiendommens

størrelse eller det at de to hyttene eies av samme familie, er av betydning, ulempene for

grunneierne er begrensede, og ulempene kan begrenses ved beplanting som ytterligere vil

redusere innsyn.

(39) Heller ikke § 13 kan føre til at vedtaket om fjerning kjennes ugyldig. For at bestemmelsen

skal få anvendelse, må grunneierne ha andre berettigede interesser i å ha porten stående

enn å eliminere den alminnelige sjenanse som følger av bruk av stiene. Noen slik

alternativ interesse er ikke påvist. Grunneiernes interesse er begrenset til å søke å hindre

lovlig ferdsel, og bestemmelsen er da ikke anvendelig.

(40) Lagmannsretten har lagt til grunn at de alternative stiene bare gir marginalt dårligere

atkomst. Dette er uriktig. De alternative stier er av vesentlig dårligere standard, og hindrer

atkomst for flere brukergrupper. Ved høyvann og dårlig vær vil det ene alternativ ikke

være fremkommelig på forsvarlig vis. Det vesentlige i denne sammenheng er imidlertid at

allmennhetens bruk av stien mellom hyttene hverken er unødvendig eller sjikanøs. Stien

mellom hyttene er særlig attraktiv og gir en flott opplevelse når området ut mot sjøen

åpner seg.

(41) Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

”1.

2.

Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for tingretten,

lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av lovens rente fra forfall til

betaling skjer.”

(42) Jeg er kommet til at anken fører frem.

(43) Arealet mellom hyttene A og C må etter mitt syn anses som innmark, og eiendommens

arrondering vil, om porten fjernes, lede publikum direkte ut i dette arealet. Porten utgjør

da ikke et utilbørlig stengsel for allmennhetens ferdsel, og fylkesmannens pålegg om å

fjerne porten er ugyldig.7

(44) Ferdselsretten er i hovedsak begrenset til utmark, jf. friluftsloven § 2, og avgrensningen

mellom innmark og utmark er fastsatt i § 1a. En rekke typer areal er angitt som innmark,

men i vår sak er det alternativene ”hustomt” og ”liknende område hvor almenhetens

ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker” som er aktuelle.

(45) ”Hustomt” er klart nok et areal som er benyttet til byggeformål, og når begrepet benyttes i

friluftsloven, er siktemålet å angi det areal som i konkurranse med allemannsrettene

tilhører den mer private sone rundt bolighuset/hytten, på en slik måte at det fremstår som

rimelig at grunneieren her har rett til eksklusiv bruk. Den nærmere avgrensning vil kunne

være vanskelig.

(46) I Hvalersaken ble det i avsnitt 61 fremhevet at det ved fastleggelsen av hustomtbegrepet, i

tillegg til arealets størrelse, blant annet må tas hensyn til terrengforhold, arrondering og

tomtens plassering.

(47) Med hensyn til tomtens plassering, ble det i avsnitt 62 i dommen fremhevet at de særlige

ferdselsbehov i strandområdene medfører at den som velger å bygge der, må finne seg i å

få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder der allmennhetens ferdselsbehov er

mindre.

(48) Hvalersaken gjaldt en eiendom helt i sjøkanten, og mye av det der anførte var konsentrert

om 100 meter-beltet. Det er likevel klart at betraktningsmåten vil ha betydning også for

det innenforliggende området i den utstrekning begrunnelsen for en særlig behandling av

eiendommene i strandsonen slår til.

(49) I Direktoratet for naturforvaltnings håndbok nr 14/2000 sidene 11–16 fremheves også

ulike forhold som kan ha betydning ved den konkrete avgrensning. Jeg kommer tilbake til

disse forholdene, men nevner allerede innledningsvis at de forhold som anses relevante,

også her gjelder objektive forhold med tilknytning til eiendommen. En bred

interesseavveining som også tar med mer subjektive forhold, er det ikke rom for når den

konkrete utstrekning av ”hustomt” skal fastlegges.

(50) I håndboken er ellers to av de forhold som trekkes frem, av særlig betydning i vår sak.

Det fremheves for det første på side 15 at

”Hvor terrenget eller vegetasjonen på noen sider av huset danner en avgrensning

mellom innmark/utmark, kan det være naturlig at den private sone utvides tilsvarende

på andre deler av tomta.”

(51) Jeg er enig i at slike forhold vil kunne ha betydning, og forholdene på Colletts eiendom

illustrerer dette. Hytte A har bak seg en rimelig bratt skråning som ikke godt kan utnyttes

til uteaktiviteter. Det er det flatere partiet foran hytten og over mot hytte C, som utpeker

seg som hustomt. Hytten er klart nok plassert med dette for øyet.

(52) Tilsvarende gjelder for hytte C med anneks. Det er her ikke noe grøntareal på sjøsiden, og

uteaktivitet knyttet til hytten, er henvist til arealet mot hytte A. Dette ble det tatt hensyn til

ved byggingen av annekset da dette ble bygget i 1982. Det vender seg ut mot arealet ved

at alle rom har dør som vender mot dette. Jeg tilføyer at hytten og annekset her klart er å

anse som en bruksenhet som må vurderes samlet i forhold til friluftslovens bestemmelser.8

(53) Direktoratet skriver på side 13 i håndboken også at hvor flere hus ligger i tilknytning til

hverandre, som f. eks ved tunløsninger, vil innmarksarealet kunne utvides noe. Jeg finner

det ikke tvilsomt at forholdene i vår sak ligger slik an at dette momentet må tillegges vekt.

Familien har valgt å ikke legge noen hytte ned mot stranden, men har i stedet samlet

hyttene noe lengre fra sjøen. Landskapet danner her et rom mellom hyttene A og C som

legger til rette for bruk av området til felles samvær. Det er ubestridt opplyst at arealet i

stor utstrekning også er benyttet til fellesaktiviteter.

(54) Slik eiendommen er arrondert, vil allmennhetens ferdsel, slik jeg allerede har redegjort

for, bli mer sjenerende enn avstandsangivelsene alene gir inntrykk av. Allmennhetens

ferdsel vil også ha den tilleggsulempe at den i noen grad vil bli opplevd å skape en større

avstand mellom de to hyttene.

(55) Det areal som ligger mellom hyttene, blir om det regnes et 35 meter bredt belte fra den

ene hytten til den andre, slik det etter forholdene på stedet vil være naturlig å gjøre,

omtrent 2 dekar. Dette ville utgjøre det vesentligste av det areal som det kan være aktuelt

å regne som ”hustomt” for de to hyttene. Det kunne da være nærliggende å konkludere at

arealet må vurderes på denne måten. Deler av det aktuelle området har imidlertid et klart

utmarkspreg, og de historiske forhold med hensyn til ferdsel er ikke godt opplyst. Det

som i dag er hovedstien, kan etter det opplyste i tidligere tider ha vært en transportvei

blant annet for henting av tang, og hovedstien fremstår, selv om den de siste 70 år ikke

har vært tilgjengelig for allmennheten om sommeren, som den mest naturlige atkomstvei

til stranden. Nærheten til stranden har også betydning.

(56) På denne bakgrunn anser jeg spørsmålet om det aktuelle området i sin helhet kan anses

som ”hustomt” for tvilsomt. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling

til spørsmålet da jeg er kommet til at arealet kan anses som et ”liknende område hvor

almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”. Også i forhold

til dette alternativet vil de forhold som taler for å anse arealet som ”hustomt” ha relevans.

Men også andre forhold av betydelig vekt må trekkes inn i vurderingen etter dette

alternativet.

(57) På bakgrunn av statens prosedyre finner jeg innledningsvis grunn til å fastslå at både

grunneiers ulemper og graden av allmennhetens behov, vil måtte hensyntas ved

utilbørlighetsvurderingen. Det følger for så vidt allerede av ordlyden, og er dessuten

uttrykkelig lagt til grunn i Hvalersaken. Slik denne saken ligger an, er det da nødvendig å

si noe om de alternative stiene.

(58) Lagmannsretten fant etter befaring at atkomsten til arealene nedenfor hyttene og selve

Kongsbakkeodden, er svært godt sikret gjennom de to andre stiene gjennom eiendommen

som familien Collett opparbeidet med grunnlag i avtalen fra 1980, og at tilkomsten til

disse områdene bare marginalt bedres om allmennheten får anledning til å ferdes på stiene

mellom hyttene.

(59) En ny god atkomst vil i seg selv ha betydning, og det kan være ulike syn på om

”marginalt bedre” er den mest treffende karakteristikk, men det må etter mitt syn tillegges

betydelig vekt ved vurderingen at i hvert fall god atkomst allerede er sikret over familien

Colletts eiendom. Jeg viser i denne forbindelse til at den alternative atkomst i vår sak

ikke, som i Hvalersaken, må bedømmes i forhold til en hovedatkomst for allmennheten,

etablert for lengre tid siden, jf. dommen avsnitt 72.9

(60) Det er klart nok at det at Tjølling og senere Larvik kommune over lengre tid har hatt det

syn at det aktuelle areal er innmark til grunneiers eksklusive bruk, ikke i seg selv

begrenser allmennhetens rett.

(61) Kommunen vil heller ikke ved avtale med grunneier kunne begrense allmennhetens

rettigheter. Vedtak etter § 16 må stadfestes av fylkesmannen. Den avtale kommunen

inngikk i 1980 var dessuten oppsigelig, og det er ikke holdepunkter for at avtalen skulle

ha rettsvirkninger etter utløp.

(62) Den forståelse av friluftsloven som avtalen bygget på, vil etter mitt syn likevel være

relevant ved vurderingen i forhold til sekkebestemmelsen. I en periode på 20 år har det

aktuelle arealet i avtale med offentlig myndighet vært ansett å være til familiens

eksklusive bruk. Dette har naturlig ikke bare festnet grunneiers opplevelse av arealet som

innmark, men også underbygget den faktiske fellesbruk av arealet. Denne bruk forsterker

den karakter arealet har allerede fra naturens side, og som er utnyttet ved plasseringen av

de to hyttene.

(63) Jeg er etter dette kommet til at arealet mellom hyttene har et slikt preg og en slik

utnyttelse, at allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for grunneierne.

Arealet er da å anse som innmark etter § 1a, og fylkesmannens vedtak er ugyldig.

(64) Anken har ført frem, og de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for

Høyesterett. Slik saken ligger an bør saksomkostninger også tilkjennes for de tidligere

instanser. Saksomkostningsoppgaver for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett er inngitt,

og saksomkostninger tilkjennes i overensstemmelse med disse med 152 802 kroner for

tingretten, 113 703 kroner for lagmannsretten og 203 686 kroner inklusive rettsgebyr, for

Høyesterett.

(65) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Vedtak fattet av Fylkesmannen i Vestfold 19. januar 2006 kjennes ugyldig.

2. I saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler staten

v/Miljøverndepartementet til Erik P. Collett, Johan Wilhelm Collett, Lucie Marie

Collett, Anna Christine Collett, John Chr. Collett, Emilia Johanna Collett, Isak

Rørtveit Collett og Rebekka Marie Rørtveit Collett i fellesskap 470 191 –

firehundreogsyttitusenetthundreognittien – kroner innen 2 – to – uker fra

forkynnelsen av denne dom.

(66) Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og mener at

fylkesmannens vedtak er gyldig. Uten å ta stilling til enkelthetene i førstvoterendes

argumentasjon, nøyer jeg meg med kort å bemerke:

(67) Jeg kan ikke se at allmennhetens ferdselsrett på de to stiene – hovedstien og bistien – er

begrenset etter ”hustomt-alternativet” i friluftsloven § 1a. På dette punkt viser jeg til den

utførlige begrunnelsen som lagmannsrettens flertall har gitt, og som i hovedsak også er10

dekkende for mitt syn. Jeg tilføyer at jeg er enig med førstvoterende i at det er de

objektive forhold med tilknytning til eiendommen som er relevante ved vurderingen etter

dette alternativet.

(68) Mer tvilsomt kan det være om det aktuelle arealet kan anses som et ”liknende område

hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”. Som

førstvoterende har fremhevet må det i utilbørlighetsvurderingen tas hensyn både til

ulempene for grunneierne og til styrken av allmennhetens behov.

(69) Utslagsgivende for min vurdering av denne saken er de alternative adkomster som

allmennheten har til Kongsbakkestranda nedenfor hyttene og til Kongsbakkeodden. Det er

ikke tvilsomt at adkomsten vil være meget god dersom man kan nytte stien mellom

hyttene. Den er jevn, har liten stigning og leder rett ned til stranden. Den er i motsetning

til alternativene ikke steinete. Stien mellom hyttene kan også uten problemer benyttes av

familier med barn og de fleste funksjonshemmede. En alternativ adkomst går fra den

omstridte porten og ned til strandkanten og langs denne frem til stranden. Denne stien går

til dels på og mellom rullestein. Det går også en sti fra det kommunale friområdet

Ølbergholmen og ned til stranden.

(70) I sin skriftlige forklaring for Høyesterett gjør miljøvernsjef Jon Steinar Østgård i Larvik

kommune rede for de svakheter som de alternative adkomster etter hans syn har i forhold

til stien mellom hyttene. Lagmannsretten har etter befaring uttalt at adkomsten bare vil bli

”marginalt bedre” dersom den omstridte adkomsten holdes åpen. Jeg kan imidlertid

vanskelig forstå at lagmannsrettens bemerkning her kan være treffende. Det fremstår for

meg som temmelig klart – på bakgrunn av den videofilmen som ble vist for Høyesterett,

og de fotografier som ble fremlagt – at de alternative adkomster vil utgjøre vesentlig

dårligere adkomstalternativ for allmennheten enn stien mellom hyttene.

(71) Når jeg på dette punkt ikke finner å kunne bygge på lagmannsrettens vurdering, kan jeg

heller ikke se at det aktuelle arealet kan anses som innmark etter den såkalte

”sekkebestemmelsen” i friluftsloven § 1a. Det er – som jeg tidligere har fremhevet –

kvaliteten av de alternativer adkomster som i denne saken er det sentrale momentet i

vurderingen etter dette alternativet.

(72) Jeg finner det klart at porten – som etter mitt syn hindrer allmennhetens lovlige ferdsel –

ikke kan betraktes som lovlig etter unntaket i friluftsloven § 13.

(73) Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom – hvor staten ble frifunnet –

stadfestes. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

(74) Dommer Stabel:

Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

førstvoterende, dommer Endresen.

(75) Dommer Indreberg:

Likeså.

(76) Dommer Lund:

Likeså.11

(77)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

DOM: